Tittel: Tuck Jagadish
Skuespillere: Nani, Jagapathi Babu, Aishwarya Rajesh og andre
Regissør: Shiva Nirvana
Vurdering: 2,5/5
«Tuck Jagadish» fremstår til tider som en ukomisk, slitsom versjon av «Kadaikutty Singam» (Tamil; 2018). Det er øyeblikk hvor Jagadish Naidu, den titulære karakteren, overmanner sta mennesker til å løse forskjeller ved å vifte med sverdet, bokstavelig talt. I disse få øyeblikkene kunne han godt være 'Mirchi' Prabhas som tilfeldigvis tok siviltjenesteeksamenen.
I den fiktive landsbyen Bhudevipuram (et navn karakterene gjentar 26 ganger for å minne oss om at 'Tuck Jagadish' er Nanis 26. film), må Jagadish bringe fred i familien og landsbyen etter sin godhjertede far (Nasser i en cameo) dør passende etter en Thaman-drevet familiesang. Han må også løse inn et mislykket ekteskap og redde niesen Chandramma (Aishwarya Rajesh, som er mer relevant for historien enn Ritu Varma). Spørsmålet er, hva våpen han for å utføre oppdraget sitt? Vil han, den aldri så 'Brahmotsavam'-fyren ty til utilgivelig kjedelige monologer? Eller vil han bruke en best bevart hemmelighet som et forhandlingskort? Vil konfliktløsning få oss til å gråte? Akkurat som disse spørsmålene dukker opp i hodet ditt, forteller forfatter-regissør Shiva Nirvana en umerkelig selvoverbærende historie.
Jagadish skaffer seg makt på en bestemt måte og begynner å knekke bein og signere papirer i to rister av et lammehale. Mellom å tvinge ellers gode sjeler til å begrave stridsøksen og innløse landregistrene til landsbyen, nipper han ikke en gang til te. Han er som den endags-CM fra 'Oke Okkadu'. Han kan få et barn til å smile og gamle kvinner til å rive opp etter eget ønske. Midt i alt dette glemmer Jagadish å utvikle kjemi med de fleste karakterene. Kroken som stammer fra Nassers karakter var så avgjørende, men far-sønn-bindingen suger deg ikke inn i dramaet.
Intervallblokken får oss til å føle at Jagadishs vold er plutselig og sjokkerende øyeblikkelig. Men etter hvert som historien går fremover, blir volden hans trist og regelmessig. Og det hjelper ikke at Nanis minimale muskelbevegelser i ansiktet ikke gir et snev av troverdighet.
De mange familiemedlemmene som bor under tak minner oss om Krishna Vamsi-skolen for familieunderholdning. Men siden samtalene knapt er humoristiske, er komediens trøst ikke-eksisterende. De fleste samtalene høres desinficerte ut, og det er bare VK Nareshs fulle slektning som høres litt ut av livet.
Så mye kunne vært gjort ut av att Jagadish ble revet mellom motstridende løfter han har gitt. Til filmens ære er pre-klimaks-delen der Jagadish faller i selvtillit og går gjennom en fase med forbigående elendighet i bevegelse.
Masse-masala-tropene var ment for en teateropplevelse, men det er tvilsomt om Nani ville ha klart å trekke fløyter fra de mer krevende frontbenkerne. Skriften er bemerkelsesverdig der den spør om noen i det hele tatt er en god regjeringsoffiser hvis han ikke slår de slemme gutta gjennom tvang.
Danile Balajis karakter er en karikatur. Jagapathi Babu ser mer eller mindre ut som om han poserer for en teaser. Det er først i løpet av de siste 35 minuttene at karakteren hans er ordentlig utformet. Selv her er åpenbaringen så 80-tallet. Konfrontasjonsscenene mellom ham og en avgjørende karakter er lite imponerende. Jagadish ser ikke ut til å gå gjennom nok smerte mens han stiller ultimatum. Gopi Sundars bakgrunnsmusikk viser seg å være underveldende.
